Vår kuratoriske tekst for 2026
Hva om naturen kommer først? Dette enkle, men like fullt komplekse spørsmålet utgjør tittelen og det tematiske rammeverket for årets triennale.
Utfordringen er velkjent, og har alt å gjøre med hvordan vi lever, konsumerer – og bygger. Forbruket vårt har nådd hittil ukjente nivåer, med dramatiske konsekvenser for miljøet og klimaet: nedbyggingen av natur skjer fortere enn det jordens biokapasitet kan regenerere. Annonseringen av den årlige «Earth Overshoot Day» er en tydelig påminnelse. Dette er datoen for når forbruket vårt overskrider de økologiske ressursene som jorden kan regenerere i løpet av et år. I 2026 ble denne grensen nådd 30. juli.
Byggebransjen står for en tredjedel av alt avfall globalt, og er blant de største bidragsyterne til utslipp på verdensbasis. Den samlede vekten av bygninger og kunstig masse har nå forbigått tørrvekten av alt levende på jorden. I dag har kommersielle bygg en levetid på bare 50–60 år; etter det blir de revet og erstattet av nybygg. I Norge utgjør bygninger den klart største kilden til avfall.
Våre lineære forbruksmønstre setter økonomisk overskudd og utbytte for aksjonærene høyest. Prisene reflekterer hvor mye markedet er villig til å betale – ikke behovet eller de faktiske kostnadene.
I stedet for pris er det på høy tid at vi begynner å snakke om verdi.
I 1987 introduserte Verdenskommisjonen for miljø og utvikling den innflytelsesrike rapporten Vår felles framtid, og formulerte det som fortsatt er den rådende definisjonen av bærekraftig utvikling: «En utvikling som imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.» Fire tiår senere er vi fortsatt langt fra å nå de internasjonale klimamålene vi har forpliktet oss til gjennom avtaler som Parisavtalen.
Gjennom spørsmålet «Hva om naturen kommer først?» utforsker Oslo arkitekturtriennale 2026 fremtiden til våre bygde omgivelser innenfor planetens tålegrenser, og ser på hvilket potensial arkitekturen har til å lede oss ut av de(n) pågående krisen(e). Årets hovedarena, Sofienberg kirke, er i en overgangsfase fra religiøst samlingssted til lokalt kulturhus. Som en historisk teglbygning midt i en transformasjonsprosess blir den dermed selv en manifestasjon av triennalens narrativ, der en eksisterende struktur gis nytt liv (fremfor å rives).
I to uker, gjennom seminarer, debatter, workshops, fester, byvandringer, befaringer, utstillinger, konkurranser og publikasjoner, inviterer årets festival til samtaler om bærekraft og arkitektur. Vi samler arkitekter, planleggere, forskere, eiendomsutviklere, kunstnere, politikere og naboer – alle som er interessert i våre bygde omgivelser – til å ta del i dialogen, der vi sammen håper å lære fra løsningene som allerede eksisterer og diskutere løsninger for vår felles fremtid.
Denne gangen på naturens premisser.
Spørsmålet «Hva om naturen kommer først?» vil utforskes gjennom fire skalaer – materialer, strukturer, territorier, systemer – en inndeling som også organiserer triennalens program og utstilling.
Materialer: rett materiale på rett sted
Gjennom generasjoner har bærekraftige byggepraksiser verden over vært formet av nærhet til materialer og kunnskapen om materialenes egenskaper under varierende forhold over tid.
I dag er pris og tilgjengelighet i et globalt marked de avgjørende faktorene når materialer skal velges. Konsekvensene for mennesker og natur – eksternalitetene – gis ikke høy (nok) betydning, og inkluderes sjelden i prisen, selv om utvinning, transport og materialavfall alle har globale konsekvenser.
Ulike materialer har ulike egenskaper, og det er den spesifikke konteksten der vi bygger som må avgjøre hvilke materialer vi bruker. Enten det er biobaserte (tømmer, planter), geologiske (jord, stein), mineralske (betong, glass, kull) eller teknologisk prosesserte (stål, aluminium, plast), fungerer materialer forskjellig under forskjellige forhold. Når man bevisst velger materialer ut fra hvilke egenskaper de har, øker bygningers levetid, mens klimautslippene senkes.
Vi må optimere bruken, og velge materialer så tett på sitt opprinnelsessted og så nært sin opprinnelige form som mulig. Materialer er tunge og bør forbli lokale, mens kunnskap er lett og bør spres globalt.
Strukturer: gjenbruk og ombruk av det eksisterende
Det finnes ikke avfall i naturen. Restene etter én organisme utgjør de regenerative ressursene til den neste. I lang tid ble den samme logikken brukt på våre bygde omgivelser: Materialer fra en bygning ble gjenvunnet og brukt i byggingen av det neste. Verdien av et bygg ble vurdert som høyest når den allerede investerte materialmengden og arbeidstiden ble beholdt og ikke kassert.
Dagens lineære system betrakter ikke disse investeringene i eksisterende strukturer som en verdi, men snarere som en risiko med en høy kostnad, noe som resulterer i at riving fort blir det billigste alternativet. Men hva om materialene, designet, ingeniør- og byggearbeidene som allerede var investert i en bygning ble regnet som verdier som gikk tapt hvis bygget ble revet? Hvis man også inkluderte kostnaden for naturen?
I tråd med prinsippet «bevar eller forklar» må vi utforske mulighetene for transformasjon og adaptiv gjenbruk av eksisterende bygninger før vi i det hele tatt kan vurdere riving. Verdens økonomiske forum anslår at 80 prosent av dagens bygningsmasse vil stå i 2050. Dermed hersker det ingen tvil om at transformasjon av eksisterende strukturer må bli den nye standarden fremover.
Territories: planlegging i tråd med naturen
Selv om menneskeheten alltid har forsøkt å kontrollere naturen, har vi likevel behandlet den med respekt og en slags ærbødighet, nærmest, og planlagt og bygget i tråd med steders naturlige og klimatiske forutsetninger.
I et globalisert og teknokratisk marked er det få begrensninger, og konsekvensene av oppskalerte globale utvinningsprosesser, omfattende transport og standardiserte byggesystemer forblir usynlige for de som står ansvarlig. Parisavtalens mål om å begrense global oppvarming til ikke å overskride førindustrielle temperaturer med mer enn 1,5 grader fremstår allerede uoppnåelig.
Byggebransjen svarer med å lete etter svar som passer inn i de samme systemene som har skapt krisene vi står i. Men løsningen(e) ligger rett foran øynene på oss: For i et skiftende klima med uforutsigbare værforhold, blir robusthet og motstandsdyktighet stadig viktigere innen arkitektur og planlegging. Vi må arbeide med naturen. Prosjekter som jobber med jordkvalitet, overvann og biologisk mangfold, og som planlegger med naturen i førersetet, begrenser ødeleggelsene og tilrettelegger for motstandsdyktige omgivelser.
Systems: omprioritering av verdihierarkier
Filosofen Arne Næss fastslo at alle levende vesener har en egenverdi, uavhengig av nytteverdien de har for mennesker. Likevel har vi gradvis devaluert naturen, fjernet den fra beslutningsgrunnlaget vårt og redusert den til eksternaliteter og ikke-prissatte virkninger.
I Vesten har vi distansert oss fra de negative følgene av vårt overforbruk. Vi gjemmer oss bak et byråkratisk system der ansvar er pulverisert og sektorialisert ned til spesialiserte felt der få har det fulle ansvaret.
Samtidig vokser det også i dagens system frem mange inspirerende initiativer som viser at det finnes alternative veier fremover. Skal vi ha håp om å endre holdning og reversere de negative effektene av klimaendringene, er det ingen tvil om at vi trenger et skifte på systemnivå.
Om vi faktisk skal sette naturen først når vi tar beslutninger, behøver vi helhetlig systemisk innsats og handling – fra etikk og juss til økonomi og politikk. Systemene og verdihierarkiene som opprettholder status quo må utfordres og transformeres. Det handler om verdi og om atferd. Om systemet er ødelagt, må det repareres.
