Hei Marianne, og velkommen som ny styreleder i Oslo arkitekturtriennale! Hva er forholdet ditt til triennalen fra før?

Jeg har sterke opplevelser fra triennalen – både som publikum, bidragsyter og jurymedlem. Jeg husker veldig godt den aller første triennalen i år 2000. Det opplevdes som om det ble brakt noe inn i norsk arkitekturverden som aldri hadde vært der, og det oppsto et magisk møte mellom byen og de internasjonale arkitektstemmene. Senere triennaler har alle vært viktige uavhengig av form, og jeg ser på det som en styrke at den har antatt ulike former. Det viser en vilje og evne til å teste ut ulike formater, og en slags letthet som jeg verdsetter. Men jeg tror den starten nede i Nationaltheatret stasjon, med styroporlukt fra modellene og den spesielle nerven … det var helt vilt, og har kanskje gitt rom og aksept for videre eksperimentering.

Så var jeg også selv med i utstillingen under «Degrowth»-triennalen i 2019, en festival med paralleller til «What if Nature Comes First?»-tematikken for årets triennale. Her bidro vi faktisk som utvidet familie over tre generasjoner til utstillingen på Nasjonalmuseet, med prosjektet «The Family». Vi publiserte en revidert versjon av boken Nye hjem i Norge fra 1940, der vi la til tre nye kapitler hvor vi utforsket nye og gamle tanker om boligkvalitet og familiestrukturer, med vår egen familie som utgangspunkt.

I tillegg har jeg sittet i juryen for utvelgelse av tema og kuratorteam. Det var i forkant av «Degrowth»-triennalen, og det var en svært interessant erfaring. Siden den gang har jo Oslo arkitekturtriennale gått bort fra det å utpeke eksterne kuratorer, for heller å samle det kunstneriske og administrative ansvaret internt. Målet har vært å i langt større grad holde på kunnskapen, erfaringene og nettverket som genereres i hver triennalesyklus.

De siste årene har det også vært en bevisst satsing på å øke triennalens relevans og tilgjengelighet, noe som har vært gjenspeilet både i valg av styreledere og direktører. Er dette en retning som vil fortsette under din ledelse?

Vi må bruke tid til å diskutere implikasjonene av de ulike formene triennalen kan ta. For hva er det egentlig som er relevant? For meg representerer triennalen en mulighet til å utforske sider av arkitekturen som bransjen selv ikke har mulighet til å undersøke. Hvordan kan triennalen flytte arkitekturen fremover, i en form som ingen av de andre aktørene i bransjen kan få til?

De siste 10–15 årene har det vært en eksplosjon i arrangementer – frokostmøter, konferanser, podkaster og seminarer som formidler, tar opp og diskuterer arkitektur og byutvikling. Så kanskje vi skal forsøke å lete nettopp i ytterkantene av dette for å flytte forståelse, skape innsikt og være noe distinkt på arkitekturens vegne.

Hva er dine ambisjoner for triennalen – hvilken retning ønsker du å ta Oslo arkitekturtriennale under din styreperiode?

Det er ingen hemmelighet at organisasjonen har vært gjennom en krevende periode, der staben ble nedbemannet og triennalen som skulle ha blitt arrangert i fjor ble utsatt til i år. Selv om dette har vært dramatisk, har det vært helt nødvendige grep, og vi må også fremover ha fokus på å sikre at triennalen tar en form som er relevant for sin tid, og at organisasjonen er mest mulig robust og bærekraftig. Jeg har stor tillit til arbeidet som har blitt gjort, både av min forgjenger Erling Dokk Holm og av direktør Line Ramstad, og ser virkelig frem til å bidra til å utvikle dette videre. Jeg tenker vi kan snu denne erfaringen til noe positivt, og vi nå har et alle tiders utgangspunkt til å tenke nytt rundt hvordan vi vil rigge Oslo arkitekturtriennale for tiden fremover.

Jeg er opptatt av at triennalen skal kunne skape noe magisk – at vi greier å få til noe som fester seg i minnene og kroppene til folk, med opplevelser som utvider og overskrider de kjente fagdiskusjonene. At en triennale kan få samtalen til å åpne seg og skape nysgjerrighet.

Og da tenker du nettopp at utstilling er viktig?

Ja, eller kanskje man heller kunne ha kalt det romlige manifestasjoner. Det romlige er jo kjernen av arkitekturen, så det må virkelig være til stede som en helt sentral del av triennaleopplevelsen. Når vi samles i Sofienberg kirke i september for samtaler rundt bærekraftig arkitektur og byutvikling, er det jo nettopp med en utstilling som ramme for diskusjonene.

Ja, for når den niende utgaven av Oslo arkitekturtriennale åpner 17. september 2026, er det med «Hva om naturen kommer først?» som tittel. Hva er dine egne tanker rundt denne tematikken?

Jeg synes det er superinteressant og virkelig en problemstilling som faktisk har vært tenkt og jobbet altfor lite med. Vi blir nødt til å endre måten vi bygger og utvikler arkitekturen, byene og stedene våre på fremover, der naturens tålegrenser er selve grunnpremisset for måten vi går frem på. Så jeg er spent på hvordan dette vil utfolde seg i både utstilling og samtaler til høsten.

Om bare et halvt års tid åpner neste triennale. Hva er drømmen din for den niende utgaven av triennalen?

Drømmen er at årets arkitekturtriennale utvikler ny kunnskap, innsikt og selvfølgelig engasjement for omgivelsene våre. Triennalens tema gir mulighet til å vise frem de urbane kvalitetene i Oslo drevet frem av systematisk arbeid over hundre år, nettopp rundt naturforståelse og det å opprettholde grønn infrastruktur – og hvordan det gir kvalitet for oss i vår hverdag. I det ligger det jo et tidsperspektiv, som hører til arkitekturen: De lange linjene, som rommer mye liv, politikk og historie. Men de fysiske strukturene, holder ut og skal holde ut. Og det samme skal triennalen, som jo nettopp kan brukes til å formidle og vise frem slike viktige og inspirerende historier.

MARIANNE SKJULHAUG (F. 1964)

• Ny styreleder for Oslo arkitekturtriennale fra mars 2026 (etterfølger Erling Dokk Holm)
• Sivilarkitekt MNAL og rektor ved Kunsthøgskolen i Oslo
• Tidligere rektor ved Bergen Arkitekthøgskole, dekan ved Fakultet for arkitektur og design ved Norges teknisk-vitenskapelige universitet og instituttleder ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
• President i Europan Norge frem til 2026